I vår interaktive hverdag reiser gode nyheter raskt, og dårlige raskere enn selv drevne nettjournalister kan skrive. To hendelser ved skolen "min" har med tydelighet gjort dette klart.
Først ute var en mindre utglidning av fyllmasser fra en vei i nærheten av skolen. En rask inspeksjon fra vår side avslørte at dette var en relativt beskjeden hendelse, som på ingen måte truet skolebygg eller omgivelser umiddelbart. Vi valgte allikevel å varsle politiet om hendelsen, da vi ikke kunne være 100 prosent sikre på at ingen var tatt av massene som hadde sklidd ut. Politiet reagerte på hendelsen etter sine rutiner og sett fra vår side på en meget god måte. For egen del tok vi inn alle elevene og hadde en opptelling for å forsikre oss om at vi hadde kontroll over alle elevene. Deretter ble alle foreldre varslet med en SMS om at alle elevene var trygge og at ingen var kommet til skade.
Dette kunne vært punktum for hele historien.
Slik ble det ikke. I et interaktivt samfunn går det sekunder fra en hendelse opptrer til de første mediene kan referere denne. Før politiet var ankommet hadde skolen allerede mottatt flere henvendelser fra media, og en rask sjekk på internett, fortalte oss at skolen var tatt av ras. Dette ble heldigvis raskt korrigert, til at raset hadde gått i nærheten av skolen. Vi som satt trygt og godt på skolen kunne med stigende forundring både lese og høre om "raset" hvis dimensjoner klokelig ikke ble omtalt av mediene. Bekymrede foreldre, besteforeldre og andre tok kontakt med skolen etterhvert som internettmediene fyltes opp med reportasjer fra "raset" ved skolen. Mediene tjente i denne saken en av sine hensikter, å bringe nyheter og informasjon ut til sine lesere, lyttere eller seere. Overskriftene "Ras ved skole" er nok til å sette alarmklokkene i beredskap for de fleste av oss og pirre vår av og til grenseløse nysgjerrighet. Overskriften "Mindre utglidning av fyllmasser fra veifylling" innbyr ikke til å pirre nysgjerrigheten på samme måte. Dette til tross for at sistnevnte type overskrifter ville vært langt nærmere sannheten.
Rask og effektiv reaksjon fra kommunens side gjorde at skadene var utbedret på under en vanlig arbeidsuke! Slike dimensjoner var det over "raset" ved skolen. Jeg noterer med litt skadefryd at en utglidning av masser kun 2 km fra barneskolen og 1 km fra en videregående skole overhodet ikke er kommentert med så mye som et komma. Dette på tross av at denne utglidningen er større i omfang.
Omtalen av "raset" ved skolen "min" kunne vært gjort på en ansvarsfull og repsektabel måte av mediene. Relativt kort tid etter hendelsen kunne politiet med sikkerhet si at ingen var kommet tilskade på grunn av hendelsen. Dette ble først oppdatert på et langt senere tidspunkt av mediene, og lenge etter at informasjonshungrige journalister måtte "gi opp" jakten på skadde eller omkomne. Hvor stor ville ikke lettelsen vært for foreldre og foresatte om beskjeden hadde vært"politiet vil forsikre seg om at ingen er kommet tilskade" heller enn politiet leter etter personer som kan være tatt av raset"?
Siste dagen før påske opplever skolen en annen type krise. En elev truer en ansatt med kniv. Isolert kan man gjøre mye ut av en slik hendelse. Skylde på latterlige ansatte som ikke klarer å fravriste barn kniver, raljere over hvor vanvittig pedagogikken i skolen må ha blitt når "to voksne mannlige lærere ikke klarer å ta fra et barn en kniv" osv. osv. Mulighetene er mange og meningene like så. Det viser diskusjonstråden under artikkelen i regionens største avis. Der er det mange med sterke og klare oppfatninger om hvor enkelt en slik episode skulle vært løst! Heldigvis er bildet mer nyansert også blant de som diskuterer artikkelen. Det som skremmer meg er den totale mangelen på helhetstenkning som preger noen av innleggene. De tabloide strutsene stikker resolutt huet i sanden og erklærer at det må være en av følgene forklaringer:
1. Gutten må være gal
2. De ansatte på skolen må være gal
3. Hele skolesystemet er åpenbart kvakkende galt
4. Lærere er generelt latterlig svake individer som ikke engang hamler opp med barn de er utdannet for å lære opp.
5. osv. osv
Tar man seg tid til å reflektere over saken i mer enn tabloide 20 sekunder, bør det ringe en bjelle hos de fleste. Forhåpentligvis gir denne ringelyden en bismak. Her må det ligge mer enn bare overskriften i saken. Hva er det som får en 12/13 år gammel gutt til å trekke kniv mot en lærer å true med denne? Hvordan står det til med denne gutten? Har denne gutten venner og et sosialt nettverk? Hva kan utløse så bunnløs fortvilelse hos et barn at det truer med våpen? Hvem kan hjelpe gutten og hans familie i ettertid? Ingen av disse spørsmålene passer inn i en tabloid hverdag og kommer derfor heller ikke på trykk. De er for krevende og setter for store krav til både journalister og lesere. De lar oss ikke konkludere som "besserwisser" strutser på 20 sekunder. I et ideelt nærmiljø, ville i mine øyne en slik hendelse utløst et løft blant de som stod gutten og familien nærmest. Hva kan vi gjøre for å rette på situasjonen for denne gutten? Få ham inn i et sosialt fellesskap, der han som de fleste av oss andre kan få oppleve: vennskap, vennlighet, omsorg og trygghet. De nærmeste i denne sammenhengen ville vært foreldre og foresatte på samme alderstrinn som gutten og eventuelt søsken, frivillige lag og foreninger hvor gutten ferdes, sammen med det profesjonelle hjelpeapparatet. Ingen gutt på 12/13 år ønsker å true med kniv! Eller være i nærheten av noe slikt....
